Sommerens høyepunkt hva gjelder fjellsport/klatring gikk av stabelen 10. september da vi klatret Pointe Percee, et 2753 meter høyt fjell i Aravis fjellene. En enkel klatretur i fantastiske kalksteinsformasjoner.

Turen kan fint startes ved Les Anne, ca 1 1/2 times kjøretur fra Geneve. Fra parkeringsplassen går det sti oppover det fantasiske kalkfjellet opp mot en hytte, Refuge Gramusset. Derifra splittes stien noe. En sti tar opp mot venstre, rett mot toppen. Dette er normalruten og kan gåes uten sikringsutstyr. For å gå denne ruten bør en imidlertid like å gå i bratt terreng. En annen sti tar deg til høyre mot ryggen mellomo Pointe Percee og toppen til høyre for denne. Klatreruten vi fulgte (det finnes selvsagt menge klatreruter i dette området) starter omtrent fra denne ryggen og snor seg oppover fjellet til den kommer inn på normalruten ca 150 meter fra selve toppen. Det finnes en fin beskrivelse av turen på denne linken, skrevet av Petter Bjørstad. Siden var til god hjelp når vi planla vår tur.

Ruten vi fulgte var sikret med bolter der det var nødvendig å sikre seg, men mye sikringsarbeid er det ikke snakk om. Et 30 meter tau, noen karabiner og slynger er stort sett det en trenger, og det er strengt tatt kun på et par steder det er så utsatt at sikring er nødvendig. Vi så noen klatre uten sikringsutstyr overhodet, men er av den oppfatning at denne ruten ikke bør gåes usikret.

Vis Pointe Percee i et større kart

Ruten vi fulgte kan sees på kartet overfor. Merk at selve klatreruten og toppen av normalruten er unøyaktig inntegnet på kartet. Her må merking i terrenget følges.

Vi brukte totalt 5t, 30 min på hele rundturen, inkludert en god pause på toppen og en kald forfriskning på Refuge Gramusset. Fra parkeringsplassen på ca 1700 moh er det ca 1000 meter stigning til toppen. Stiene er snille, i forhold til stier en normalt finner på slike steder. Med andre ord en fantastisk fin dagstur.

Siden mange ønsker å klatre Matterhorn vil jeg her dele mine erfaringer fra planleggigen, forberedelsene og bestigningen av Matterhorn. Mine erfaringer er subjektive og må ikke følges uten først å ha blitt sammenlignet med andres erfaringer, helst guider fra området.

Matterhorn, trolig det mest fotograferte fjellet i verden.

På grunn av sin majestetiske form og tilgjengelighet er Matterhorn trolig det mest fotograferte fjellet i verden. Et bildesøk på Google er nokså illustrerende. Fjellet ligger i de Sveitsiske og Italienske alpene. Toppen har to topp-punkter, en Sveitsisk og en Italiensk. Den italienske toppen er en meter lavere enn den Sveitsiske. 

Vis større kart

Førstebestigning i 1865 

Matterhorn ble på grunn av det skremmende faktum at du må klatre ned fjellet samme veien som du klatrer opp, det siste av de store klatre fjellene i alpene som ble besteget i pionertiden på 1800 tallet. Førstebestigningen fant sted i 1865 og endte med tragedie. I tiden som har gått har mange klatrere mistet livet på fjellet. I dag er det satt opp faste bolter og tau på de mest populære rutene og lokale guider følger hundretalls klatrere opp fjellet hvert år uten særlig risiko.

Klatreteknisk grad 3 i det alpine graderingssystemet 

Vanskelighetsgraden på den mest populære ruten opp fra Hörnlihytta er gradering 3 av 5. Dette er alpin gradering og må ikke forveksles med den europeiske graderingen vi bruker i Norge (1 til 9). Klatreteknisk er nok ruten opp fra Hörnlihytta en grad 3 rute i det europeiske graderingssystemet, men på grunn av tynn luft (4478 moh) og lengden på klatreruten (ca 1200 meter) med muligheter for snø og is de siste 6 - 800 meterne hvor du må klatre med stegjern på blanding av is, snø og stein, er dette noe helt annet en en 3′er rute på et varmt klatresva på Kolsås.

Klatreteknikk og fysisk form: Rask klatring med enkel, likevel sikker sikring

Det er stort sett fast fjell, men fjellet har mye sprekker. Dette gir gode tak for hender og føtter. Husk regelen om å sjekke et tak før det belastes. Vi brukte Alpin klatrestil, dvs lett pakning og stor fart. Dette er en viktig suksessfaktor.

Store deler av ruten er klyving i gradvis brattere fjell. Vi gikk i taulag med to og to personer. Vi var innbundet i tau hele tiden, også under klyvingen. Dette kalles vandremetoden og er en effektiv måte å bevege seg på og øker sikkerheten når den brukes på riktig måte. Det er viktig at avstanden og tauet mellom klatrerne ikke er for lang (fra 2 til 5 meter, opp til 15 meter på vanskelige passasjer) og at tauet når mulig blir sikret. Vi brukte stort sett faste bolter og store steiner og blokker som sikring. Tauet ble hele tiden holdt stramt for at et fall kunne bli fanget opp så raskt som mulig. Stort sett er det den øverste klatreren som passer på den nederste klatreren.

Deler av ruten er ren klatring, dvs at en av klatrerne beveger seg om gangen mens den andre klatreren sikrer. Det er satt opp faste bolter og tau som gjør sikringsarbeidet og klatringen enklere. Noen av tauene er gamle og skal ikke brukes lenger. Boltene er dels øyebolter og dels rette 15 - 40 cm høye skruer og jern som tauet kan legges rundt/bak. Vi brukte nesten ikke egne sikringer underveis. Kun enkelte frends på noen utsatte steder.

Du skal være i svært god form. Du må klatre 1200 høydemeter fra Hörnlihytta til toppen. Det finnes ikke en “snillere” vei ned igjen så du må klatre ned samme vei som du klatret opp. Ikke alle har trent på å klatre nedover. De lokale guidene har en tommelfinger regel: når du ikke toppen innen 6 timer, er du trolig i for dårlig form til å klatre sikkert ned igjen. Dette er en påminning om at det er på vei ned igjen mange av klatreulykkene skjer.

Når du er tilbake ved Hörnlihytta fortsetter du normalt ned til kabelbanene og videre ned til Zermatt. Det innebærer ytterligere ca 1000 meter nedstigning på beina. Vi kom ned 15 min før stengetid. NB: Sjekk rutetidene i forkant.

Har du ikke prøvd å klatre med stegjern før bør du lære deg dette. Vi måtte klatre de siste 800 metrene med stegjern. Behovet for stegjern varierer selvsagt, og vi hadde noe krevende snø og is forhold.

Akklimatisering

Bestigning av Matterhorn krever at du er akklimatisert til hardt arbeid i høyden. Du bør ha minst 4 dagers høydetrening (fra 2500 moh til 4500 moh) rett forut for selve bestigningen. Forlenges perioden med høydetrening, økes kroppens evne til å yte i høyden, ubehaget blir mindre og opplevelsen bedre. Vi valgte å bruke 6 dager på ulike aktiviteter i høyden de siste 8 dagene forut for selve turen til Matterhorn. Det gjorde at ingen av oss fikk vondt i holdet eller andre symptomer på høydesyke.

Det å være i god form betyr ikke at du ikke blir høydesyk . Det er så vidt vi vet ingen dokumentert sammenheng mellom god form og sannsynlighet for å bli høydesyk.  Her er noen linker til fagfolks mening om høydesyke.

Reiseklinikken
Tidsskrift for den norske lægeforening
Vegard Ulvangs erfaring fra Elbrus, 5642 moh. regnes som Europas høyeste fjell.

Guide

Har du ikke mye fjell erfaring og er du ikke en  meget habil klatrer, bør du bruke lokal guide. Guidene kjenner ruta og er meget klatrekyndige. Mye av utfordringen er nemlig å finne riktig vei opp og ned. Her er Guidene svært nyttig. Du kan selvsagt finne veien selv, men da må du også sikre deg selv opp og ned. Det må som nevnt skje raskt og sikkert. De vi så som klatret uten guide, brukte for lang tid på sikringsarbeidet og måtte snu på grunn av tidsnød.

Her kan du se bilder fra vår bestigning av Matterhorn. Første delen av klatringen skjer i mørket, så det er ingen bilder fra den delen. Mitt kamera gikk tom for strøm (typisk…) så jeg har fått noen bilder fra Tor Erik

Isbreen Mer de Glace renner ned Valle Blanc, baksiden av Aiguill du Medi under Mont Blanc. Et fint utgangspunkt for breeturer og turer lengre inn i et svært alpint landskap. Det går stier opp fra Chamonix, men en enklere løsning er å ta toget opp til Montenvers, ca 200 høydemeter over breen og gå ned derifra.

Vis Mer de Glace i et større kart

Stien ned fra Montenvers er en opplevelse i seg selv. Breen har selvsagt gjort sitt til at fjellet ned mot breen er polert og svært vanskelig å krysse. Guidene i området har derfor satt opp faste stiger og metall rør som gjør det mulig å gå ned til breen sikkert. En sprek start på turen.

Breen er av de lengste i Alpene, nesten 2 mil. Vi ruslet opp de første 6 km opp til Glacier du Tacul. Derifra er breen betydelig brattere og mer oppsprukket. Rundt om breen er det flere hytter. Det er satt opp stiger og kabler langs fjellsidene som gjør det mulig å nå dem sikkert. Området er et eldorado for turer med utgangspunkt i brevandring og enklere fjellklatring.

I år ble passet lagt inn i den Tour de France etappen som ble betraktet som årets hardeste. Ja, det var den etappen Thor Hushovd viste at han kan mer enn å spurte. Vi syklet ikke hele etappen (heldigvis) kun en mindre rundtur på drøye 6 mil.

Vis Col de la Colombier i et større kart

Det var nokså rolig i fjellet da vi syklet der. Normalt kryr det av syklister opp og ned passet.

Ca en måned etter at vi syklet passet, kom sirkuset. Vi plasserte oss ved foten av fjellet, rett etter siste innlagte spurt.

I dag tok vi turen til Chamonix for å “løpe” litt i fjellene. Det ble en “løpetur” til mellomstasjonen på Aiguille du Medi banen, Plan de l’Aiguille, via Gare Montenvers. Turen ble mer slitsom enn vi regnet med på forhånd.

Distansen er ikke skremmende. Bare 12,4 km. Men, totalt 1400 meter stigning ble i overkant av hva beina syntes var gøy.

View Chamonix Aiguille du Medi in a larger map

Ser vi bort fra slitet, kan vi virkelig anbefale turen. Det er fantastisk natur der oppe, med usikt til Mer de Glace, eller Valle Blanc, Aiguille de Midi og Mont Blanc.

En enklere variant, som får med seg alle godbitene, er å ta toget opp til stasjonen Gare Montenvers og gå derifra bort til mellomstasjonen på Aiguille du Medi banen. Motsatt vei går også fint. Det blir en ca 7 km med noen få hundre meter total stigning. Stiene er brede og godt merket. En fin tur for en sprek familie.

Jura fjellene ser ut til å slutte i et trangt pass ved Fort L’Ecluse på veien fra Geneve til Bellegarde Sur Valserine i Frankrike. Siden denne sør vestre delen av Jura fremdeles var ubesteget, plukket vi ut det høyeste punktet, Crêt de la Goutte som dagens turmål.

View Grand Cret d Eau in a larger map

Vi fant en sti på kartet som var uten svinger og rett på sak. Start ved Collognes og rett opp. Det viste seg og bli en øvelse i bratt, brattere brattest.

Turen opp går langs merket, men tidvis utydelig sti gjennom frodig løv- og barskog. Siden stien ikke bryr seg med å føre deg opp gjennom utallige hårnålssvinger, er den bratt. Svært bratt til sti å være! Vi gikk opp etter en natt med heftig regn. Det gjorde stien sleip og vi dro full nytte av stavene. Nesten på toppen var det fremdeles så mye tåke at nærmere utforskning av området var uinteressant. Vi nådde aldri Crêt de la Goutte.

I godvær kan en tur opp til Crêt de la Goutte være en fin tur. Det går fine veier og stier opp fra Bellegarde, og fjellet er ikke så bratt opp den siden. Utsikten vestover er fin. Landskapet på toppen er spennende med kalkstein og gress-sletter.

En sykkeltur på Mont Saleve kan virkelig anbefales.

Mont Saleve er ikke av de store fjellene her nede, men på en full rundtur som den inntegnet på kartet nedenfor må du belage deg på lange og bratte motbakker. Orker du ikke tanken på å sykle opp alle bakkene kan du i stedet ta kabelbanen på nord-vest siden av fjellet. Kabelbanen tar deg omtrent til toppen av fjellet på ca 5 minutter.

Oppe på ryggen er det flatt, duvende terreng med gressbakker og fantastisk utsikt. På sommeren beiter det kuer der oppe og fjellet er et yndet utfartssted for både turister og lokabefolkning. Du finner flere mindre restauranter der oppe hvor du kan kjøpe forfriskninger.

Rundturen vi tok 19. mai 2009 som er inntegnet på kartet nedenfor starter ved La Praille senteret. Total distanse er ca 55 km og total stigning ca 1200 meter. Både offroad sykkel og landeveis sykkel kan brukes, men vi trives best på offroad sykkel i nedoverbakkene.

Husk på å ha gode bremseklosser på sykkelen.

View Sykkeltur over Saleve in a larger map

Mont Saleve har mange grotter. De fleste ligger på enden lengst mot Monnetier-Mornex (nord-øst). På den andre enden av Saleve finner vi Grotte Du Diable. Vi tok turen dit før bladene var fremme på løvtrærne. Det gjorde det lettere å finne inngangen til grotten.

Vi startet fra Beaumont, en fransk landsby som ligger nedenfor Saleve (vest). Herifra var det ca 700 meter opp til toppen. Vi kunne alternativt kjøre bil opp og parkere ca 200 meter fra grotten, men det hadde ikke blitt helt det samme. Det er fine stier i området. Du finner de vanlige skiltene, men de kunne med fordel ha satt opp noen flere skilter. 

På toppen tok vi turen bortom Le Grand Piton og Tour Bastian. Fra Tour Bastian er det fantastisk utsyn over resten av Saleve, Geneve og Jura. Tour Bastian er virkelig verdt et besøk i fint vær. Fra Le grand Piton fulgte vi veien til Grotte Du Diable. Inngangen er ikke lett å finne, men det ligger en restaurant ved veien med navn “Grotte du Diable”, og det gir en pekepinn på hvor du kan starte å lete etter inngangen.

View GrotteDuDiable in a larger map

Det er noe eget med grotter. De er hemmelighetsfulle og litt skumle. Det kommer altid et litt kaldt gufs opp fra dem, som om åndene fremdeles lever der inne. Inngangene er ofte vanskelige å finne. Oftest er det bare små hull i bakken bak en stein ol. som viser at du står forran et stort grottesystem. Området rundt restauranten er dekket av kalksteinsformasjoner med utvaskede huller og sprekker. Det er åpenbart at det er en grotte der et sted. Men, vi må innrømme, vi fant ikke inngangen denne gangen. Bedre lykke neste gang.

Turen ned gikk dels utenom sti for å nå ned til La Thuile. Et nedlagt knutepunkt for ferdsel i denne delen av Saleve i gamle dager. Fra La Thuile er det fin sti tilbake til Beaumont. Hele rundturen var på ca 11 km og total stigning ca 700 meter. En fin tur.

Området rundt Chamonix byr på flere klettersteiger. Tre er samlet i Aravis fjellene og en finner du overfor Passy som ligger i dalen nedenfor Chamonix. Klettersteigen i Passy, kalt Via Ferrata De Curalla, er en relativt enkel klettersteig som følger en klippe skrått oppover. Den føles noe flat med noen stigninger spredt utover. Den har flere plankebroer og en vaier-bro. Hele rundturen fra parkeringsplassen, opp til klettersteigen (ca 20 min), gjennom klettersteigen (ca 45 min) og ned til bilen igjen tar omtrent 1,5 til 2 timer.

Selv om klettersteigen i seg selv ikke er særlig imponerende, er utsikten av de bedre. Klippen vender nordover med utsikt rett over dalen og opp på Mont Blanc. Et tips er å ta en god matpause på en avsats midt i klettersteigen for å nyte utsikten.

View Via Ferrata De Curalla Passy in a larger map

Vis større kart

Vi parkerte langs veien ved Troinex. Vi syklet med klokken, hvilket ga oss fine og gjevne motbakker på sør-øst siden av fjellet; Et godt valg. Turen kan godt gjennomføres på landeveissykkel, men da må ruten legges noe om ved “i” merket på kartet. Vi havnet på en grusvei, eller steinvei… Et fint alternativ fra “i” merket er å følge foten av fjellet til Collonges Sous Saleve. Vi valgte en lavere rute for å finne ly for en sur og kald nordavind.